-- Hvorfor ? Normalen var at mamma er psykisk syk --

Da jeg vokste opp trodde jeg at å ha en psykisk syk mamma var normalt.
Min mor er bipolar, rett og slett umedisinert kan det bety å
være enten helt knust i deprisjon eller å ha det så bra at alt er 200% og litt til.
Jeg vokste opp å så mamma bli dorligere og dorligere, hun var sterk og prøvde å
holde alt i orden. Samme gjorde min pappa som måtte bære
Alt hun la igjen. Jeg husker og ha hatt venner på besøk og mamma
bare lå og sov, måtte forklare vennene mine hvorfor, fordi hun lå på sofaen.
For min del var det en del av værdagen, mamma var våken når jeg kom hjem
ifra skolen også tuslet hun i seng når pappa kom hjem.
Jobbet han lengre endte ho opp å sove på sofaen.

At mamma var trist å motløs var normalt, angsten til mamma var
normalt for meg. At mamma surret så på butikken pga angst at når hun
skulle kjøpe røyk måtte jeg minne henne på hvilken type røyk hun røykte.
Selvom dette var ingenting jeg merket.
Men pappa han surret ikke på samme måte, og han var alltid posetiv og streng.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Min mamma hadde alltid tro på meg som person, og hun støttet meg uansett
hva jeg prøvde på, alt ifra når jeg skulle jobbe med å hoppe tau til at jeg skulle bli kokk
og ikke kunne lage annet enn kokte poteter, mamma var alltid støttende og god på de måtene!!

Da min bror ble født forandret ting seg raskt samtidig husker jeg ikke når ting helt snudde. 
Jeg var 8 år og hadde forstått at mamma var psykisk syk og at
det og få et søsken ville forandre ting.
Jeg husker mitt eneste ønske som barn var og få et søsken å da
mamma var forbi uke 25 var jeg lykkelig.
Og endelig begynte å glede meg. Hun har tideligere mistet
jente i uke 24-25 ikke overlevde og som ble begravd i
dukke tøyet jeg hadde fordi hun var så liten, Alt prematur tøy var alt for stort.
Men min bror kom til verden og jeg var så stolt samme var
begge mine foreldre og fra det jeg viste da var alt normalt.
Etter en stund begynte ting å forandre seg med min mor, alt ifra små ting
som at ho en dag var lykkelig fordi det regnet til at hun ikke orket å gjør annet enn å ta
seg av min bror, til at hun helst ikke ville klemme meg god natt men gjor det likevel.



Jeg husker da mamma forklarte meg hva som virkelig foregikk, mamma hadde
fått fødsels deprisjon i tillegg til den bipolare delen.
Hun forklarte alt ifra hvordan ho følte om ting, i forhold til hvordan ho viste ho skulle ha følt.
Som hun sa jeg vet jeg elsker deg caroline men akkorat nå kan jeg ikke føle at jeg gjør det.
Eneste jeg husker er at jeg var så glad for at mamma
var erlig, at hun fortalte meg hva som skjedde og hva som skulle skje fremover.
Den ærligheten hun ga meg, betydde alt. jeg forsto endelig min mamma, dette var
ikke noe hun kunne styre, ikke jeg kunne styre dette og ikke kunne pappa gjort annet
enn alt han gjorde for meg og min bror å min mamma.

jeg hadde og noen samtaler med pappa om det samme og pappa påpekte
at han og mamma skulle finne ut av alt som skjedde. Og de skulle fortelle meg alt.
Jeg er klar over at jeg ikke fikk de dype detaljene om deprisjonene til mamma, i å
med hun var lagt inn 3 ganger om jeg husker rett. 
Å mine foreldre var ifra værandre to ganger på forskjellige tids punkt.
Selvom mamma var innlagt i over 3 mnd jeg bodde litt hos min tante når pappa jobbet.
Min pappa prøvde å sørge for å ha faste middager sammen
og leve så normalt som mulig selvom min mamma kjempet for å lære seg å bygge opp livet igjen. 
Under alt dette som skjedde forsto jeg at dette ikke var sån som det skulle være.
Jeg forsto alt som skjedde overfladisk. jeg og min mamma har alltid vært erlige med
værandre. Ho har alltid prøvd å gi meg svar på spm innen psykisk helse før jeg
rekker og spørre spørsmål. Og de svarene ho ikke har hatt eller min pappa har hatt.
Så ho har alltid husket å spørre andre om så jeg kan få svar.
Etter å ha  vokst opp i et litt annerledes miljø, har jeg vært så
takknemmelig for mine foreldre for å alltid prøve å ha et svar og
alltid være erlig med meg. Å ikke løget med å si at mamma er
på ferie når ho egentlig er innlagt fordi hun er deprimert, at de klarte og normal gjøre
At det er greit at ting ikke er helt a4 og at vi som familie alltid er der for værandre.
De skal begge to ha en applaus for å ha klart å dra alt sammen igjen å fått
to barn til og er sammen selvom de har vært igjennom endel ting normale hjem nok ikke må.

Jeg har lært så mye av mine foreldre så da når jeg skulle
legges inn ifjord har jeg en bror som nettop fylte 7 i år.
Han forsto jeg ikke hadde det greit, men jeg innså
at jeg må gjør som mine foreldre.. jeg må være erlig, tåle alle spm.
Jeg måtte bare fortelle hva som foregikk.
Så jeg forklarte han alt, samme med han på 12. 
Da jeg hadde vært innlagt par dager, ville vi ta han med
inn å vise han rundt under besøks tid. For at 6 åringen skulle forstå hvor jeg var.
Forstå litt når vi har snakket om da mamma var innlagt.
For alt vi viste så kunne han se for seg at noen lå inne lagt i senga si.  hahahha
Å han var så fornøyd etter besøket, fordi han så jeg
begynte å få det bedre og at folkene der var kjempe hyggelige.



Jeg vill bare dele litt av min barndom, nå endte jeg uheldig å er psykisk syk selv.
Noe som ikke er pga min oppdragelse men fordi Mest kjemisk så ender jeg deprimert osv.
eller hvordan det fungere.
Men til deg som foreldre eller som barn av psykisk syke foreldre
eller til deg som bare leser dette. jeg har holdt foredrag om dette
flere ganger til skoler å barnevern.
Det er så viktig med åpenhet til barnene.

Det finnes alltid en finere måte å forklare noe og
det er lettere og godta noe når man er klar over 
situasjonen.
Jeg klarer ikke se for meg hvordan ting hadde vært hadde ikke
Mine foreldre lært å fortalt meg så masse, jeg hadde
nok sotte med sinne å irretasjon over alt.

----------------------------------------------------------------------------------

Følg meg på mine sosiale medier :
Facebookside klikk --HER--
Instagram : Caroline_abelone
Snapchat : Carolineasr96

2 kommentarer

Marieanne

13.03.2017 kl.19:21

utrolig trist å høre :( jeg har selv bipolar lidelse og det er helt grusomt

Caroline Abelone

13.03.2017 kl.19:30

Marieanne: huff, jeg har cyklotimi som er en under diagnose å ligner på bipolar.
er ikke lett. men veldig stolt av mine foreldre for å ha ha vært ærlig med meg så jeg ikke sitter blind for de som har det vondt !! Håper du har det bra daaa !!

Skriv en ny kommentar

Caroline Abelone

Caroline Abelone

21, Lyngdal

Her finner du min mening om Sminke og hud produkter. Og et stort innblikk i mitt liv. Kontakt : carolineabelonesneverasmussen@hotmail.no

Kategorier

Arkiv

hits